Barnefordeling/foreldretvister

I en barnefordelingssak vil samtlige avgjørelser om foreldreansvar, hvor barnet skal bo fast og samvær, til en hver tid rette seg etter hva som er “til beste for barnet”. Det er således ikke av betydning hva som er til beste for mor eller far, men hvilken avgjørelse barnet eller barna vil være best tjent med.

En vurdering av hva som er “til beste for barnet” er kompleks og sammensatt. Momenter som spiller inn i vurderingen vil blant annet være: barnas forhold til foreldrene, barnas kontakt med søsken, barnas kontakt med annen familie, barnas tilknytning til nærmiljø og venner mv., konfliktnivå og samarbeid mellom foreldrene, barnas alder, foreldrenes kapasitet og omsorgsevne, far eller mors nye familie, geografisk avstand mellom foreldrene, om det er hensiktsmessig å endre på dagens situasjon (status quo-prinsipp) mv.

Hva barna selv mener, tillegges større og større vekt jo eldre barna blir. Når barnet er fylt 7 år, har det rett til å si sin mening om avgjørelser av stor betydning for barnet, blant annet i spørsmål om hvor barnet skal bo fast. Når barnet er fylt 12 år skal det legges stor vekt på hva barnet mener. Retten og sakkyndig vil likevel ofte søke å la være å involvere barna i voksenkonflikten, og i praksis vil man være tilbakeholdne med å trekke inn barn under 12 år i for stor grad. Det vil normalt være opp til sakkyndig å finne ut av hva barnet/barna selv mener i saken.

Ofte vil høyt konfliktnivå kunne gå utover den som ikke har barnet boende fast hos seg, og den som ønsker mer samvær betaler da kanskje en pris på kort sikt ved at retten finner at mindre samvær vil redusere konflikten. Det er således viktig å kunne være konstruktiv og forsonende i en barnefordelingsprosess, da et best mulig samarbeid mellom foreldrene alltid vil være “til beste for barnet”.

I en barnefordelingssak skal man utvise forsiktighet med å legge for stort fokus på at den andre part er en dårlig forelder. Man skal heller vise til hvorfor barnet vil ha godt av å ha samvær eller bo fast hos deg. Det kan likevel være et poeng å vise hva du kan tilføre i forhold til omsorg eller samvær i forhold til den andre forelder, men du bør ha i mente at det kan slå negativt ut å bedrive ren sverting av den annen part. Fokuset vil som nevnt alltid være på hva som vil være til det beste for barnet.
Har man felles barn under 16 år, må dere legge frem en meklingsattest for å kunne ta ut søksmål. Meklingsattest får dere ved å møte til mekling ved et godkjent meklingskontor. Fylkesmannen er ansvarlig for meklingsordningen der du bor, og vil ha utstedt meklingsbevilling til fagpersoner tilsatt ved offentlig godkjent familievernkontor, prest i offentlig kirkelig stilling eller prest eller forstander i registrert trossamfunn eller fagperson tilsatt i offentlig helse- og sosialinstans mv.

Mekleren er pliktig til å skrive ut meklingsattest etter bare en time med mekling, men kan oppfordre partene til å mekle videre opp til 7 timer, dersom det ansees hensiktsmessig. Plikten til mekling følger av både ekteskapsloven og barneloven.

Foreldrene kan når som helst lage en privat avtale om hvem som skal ha barnet boende fast hos seg, foreldreansvaret og omfang av samvær. En slik privat avtale vil som et utgangspunkt imidlertid ikke kunne håndheves ved tvang hos Namsmannen, slik en dom kan. Sånt sett forutsetter en privat avtale uten tvangskraft, et godt samarbeid mellom foreldrene i forhold til avtalens gjennomføring.

En privat avtale om foreldreansvar, hvor barnet skal bo fast og samvær kan likevel gis tvangskraft uten å ta ut søksmål. Dette kan gjøres ved å sende den skriftlige avtale inn til Fylkesmannen, som stadfester denne som et vedtak. Imidlertid forutsetter også stadfesting av en slik privat avtale meklingsattest.

Dersom foreldrene ikke klarer å bli enige, eller man har en avtale som ikke overholdes, kan man gå til sak. Dersom dere allerede har et tidligere rettsforlik eller dom i saken, kan du normalt kun gå til sak når det er særlige grunner på grunn av endrede forhold (såkalt endringssak). Dette forutsetter normalt at det er gått noe tid siden siste avgjørelse/forlik. Dette slik at det faktisk kan ha skjedd forandringer i omsorgssituasjonen som tilsier at gjeldende ordning bør endres. Retten kan avgjøre saken uten hovedforhandling, dersom det ikke foreligger særlige grunner som tilsier endring.

Barnefordelingssaker er prioriterte saker ved domstolene, og sakene blir således normalt berammet hurtig. Retten skal som hovedregel innkalle partene til ett eller flere saksforberedende møter. Dette for å klarlegge tvistepunktene mellom dem og drøfte den videre saksbehandlingen med tanke på få til en løsning mellom partene.

Dommeren vil på alle trinn i saken søke å oppnå forlik mellom partene. Dette vil ofte være den beste løsningen ettersom partene da vil kunne bli enige om et resultat, som er best mulig tilpasset barnas og foreldrenes hverdag. Foreldrene er de som er nærmest til å ha oversikt over behovet for særordninger i forhold til arbeidstid, ferie, skolegang mv. I saker som omhandler samvær, vil det ofte være hensiktsmessig å få i stand en foreløpig avtale, slik at samvær blir igangsatt så hurtig som mulig. Dersom man ikke blir enige om en midlertidig ordning i rettsmøtet, har begge parter rett til å be om midlertidig avgjørelse av de spørsmål saken reiser. En slik midlertidig avgjørelse vil vanligvis gjelde frem til neste rettsmøte eller til en hovedforhandling.

Retten vil i de fleste saker oppnevne en sakkyndig for å vurdere saken i sin helhet. Den sakkyndige vil vanligvis møte både i de saksforberedende møter, og ved hovedforhandling, dersom partene ikke blir enige underveis. En rettsoppnevnt sakkyndig i barnefordelingssaker er gjerne en psykolog eller psykiater, og staten dekker kostnadene ved dette. Dersom en sak er tilstrekkelig opplyst, typisk der saken har vært oppe flere ganger og det foreligger sakkyndige vurderinger fra ikke for lang tid tilbake, kan retten la være å oppnevne sakkyndig. En beslutning om ikke å oppnevne sakkyndig kan ankes.

Den sakkyndige vil etter fullført gjennomgang av saken lage en rapport, som partene gis mulighet til å kommentere. Med dette som utgangspunkt vil retten i samarbeid med sakkyndig komme til en avgjørelse som er “til barnets beste”. I praksis vil ofte rettens vurderinger, i en eventuell dom, følge den sakkyndiges vurderinger og konklusjoner. Det hører til sjeldenhetene at rettens vurderinger og resultat avviker i stor grad fra den sakkyndiges. Den sakkyndige vil likevel være til stede under hovedforhandling og vil hele veien ta hensyn til det som måtte komme frem av bevis og argumentasjon.

I barnefordelingssaker blandes ofte begrepene foreldreansvar og hvor barnet skal bo fast/daglig omsorg. Daglig omsorg har den som barnet/barna bor fast hos, slik at den andre forelder da normalt vil ha samværsrett. Foreldreansvar er en plikt til å ta del i oppdragelsen, og dermed ha rett til å ta del i viktige personlige beslutninger omkring hvor barnet skal gå på skole, aktiviteter mv. Til foreldreansvaret ligger det også en såkalt underholdsplikt, som pålegger den med foreldreansvaret å sørge for at barnet til en hver tid har det den måtte trenge.

Med foreldreansvar har du derfor rett til å få vite hvordan det går med barnet på skolen, barnehagen, idrettsklubben mv., og du har rett til å ta barnet på mindre utenlandsturer i samværet, dersom det ikke er nedlagt forbud mot dette. Det er likevel den som har barnet boende fast hos seg som har siste ord i forhold til spørsmål om barnet skal være i barnehage, hvor i landet barnet skal bo og andre større avgjørelse om dagliglivet.

Dersom du ikke har foreldreansvar vil du likevel ha rett til å få vite viktige ting om barnet, fra den andre forelder. Den forelder som ikke har foreldreansvaret har også rett til å få opplysninger om barnet fra barnehage, skole, helse- og sosialvesen og politi, dersom det ikke er ilagt taushetsplikt overfor forelderen og opplysningene vil være til skade for barnet.

Ved gjennomføring av samvær er utgangspunktet at reisekostnadene skal deles forholdsmessig utfra foreldrenes inntekter, dersom det er lengre reisevei mellom stedene hvor foreldrene bor. Retten kan fastsette en annen fordeling, dersom særlige grunner taler for det En sak om reisekostnader kan reises for domstolene, eller for Fylkesmannen dersom barnet er over 15 år.

Dersom du har rett til samvær i henhold til dom, rettsforlik eller avtale med tvangskraft fra Fylkesmannen, og den andre forelder ikke gjennomfører samværet, kan du begjære tvangsmulkt hos Namsmannen. Tvangsmulkt vil si at den forelder som holder barnet borte fra samvær må betale en bot/mulkt for hver dag som barnet holdes borte fra samværet. Det må normalt foreligge en umulighet til å gjennomføre samværet, dersom det skal kunne nektes i henhold til dom, rettsforlik eller avtale med tvangskraft fra Fylkesmannen.